mandag 23. desember 2013

Shabe Yalda

Sola har snudd, og jula står for døra. På denne mørkasteste tida av året kan det passa med nokre refleksjonar eg skreiv i 2007 om lyset, sola, det nye året, og at jula kanskje kjem frå den iranske høgtida Shabe Yalda:


Dette er ei tid på året då lyset står i sentrum. Vi feirar advent, med adventslys, adventsstjerne og lysestakar med sju armar og meir, lys på taket og lys ute i trær og buskar, på gjerder og hus. Vi fyrer gjerne i peisen og på Luciadagen går lyshåra jenter med lyskroner på hovet. Så kjem jula med juletreet pynte med lys på og stjerne i toppen, og med levande lys på bordet, og til slutt kjem Nyttår med rakettar, faklar og stjerneskudd – i ein eksplosjon av lys og fargar.


SAMME OPPRINNELSE: Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at alt dette kjem samtidig og på den mørkaste tida av året. For alt handlar om det same, at sola snur og lyset vender tilbake. Og alt ser ut til å ha sin opprinnelse frå denne dagen då dette skjer, nemlig solsnudagen. I år [2007] snur sola altså den 22 desember, mens Luciadagen blir feira den 13. desember. Det ser ikkje ut til å passa. Men i den julianske kalendaren skal dette faktisk ha vore den lengste natta i året påstår wikipedia. Eg får ikkje dette heilt til å stemma, og somme stader står det at folk meinte at dette var den lengste natta, og det er kanskje meir korrekt. Men når det gjeld datoen for jul (24/25 desember) så er det lettare å knyta til solsnu, sidan solsnudagen fall på, eller rundt denne datoen i den gamle romerske kalendaren. (Les meir

TILBAKE TIL PERSIA: Når ein les om julens kulturelle røter blir det ofte vist til den gamle nordiske og eller keltiske joletradisjonane, og til dei gamle romerske saturnaliene og feiringane for Sol Invictus. Men juletradisjonane er endå eldre enn det. Fremdeles feirar iranarar ein urgammal festdag dei kaller Shabe Yalda. Dette er ein tradisjon som kjem frå det gamle persiske riket. Yalda er eit syrisk ord som betyr fødsel. Høgtida Shabe Yalda, også kalt Shabe Cheleh, blir feira ved vintersolverv, på årets lengste natt. Då samlast familie og venner og kanskje nokre naboer og sit saman til seint på natt med sang og dans og musikk. Dei har gjerne ein to-tre retters middag, med nøtter, kaker og masse frukt.

Denne persiske høgtida skal ha sin opprinnelse i Babylonske tradisjoner som vart inkorporert i den Zoroastriske religionen. Den siste dagen i den persiske måneden Azar er den lengste natta i året då Ahrimans krefter er på sitt høgaste. Den neste månaden tilhøyrer Ahura Mazda, visdommens gud. Den første dagen brente ein bål, festa og tilba fleire ulike guder, og ein ba bøner for å sikra nok sol til avlingen. Ein ba gjerne også til Mithras. 

JULETREET: I følge somme kjelder skal dei gamle iranarane ha feira Yalda ved å dekorera eit eviggrønt tre, det såkalte Sarve (en sypress) Det var rakt og motstandsdyktig mot kulde og derfor syntes dei det passa som symbol for Mithras. Unge jenter skal også symbolsk ha pakka sine ynskjer inn i fargerike silkeklutar som dei hengte opp på treet som eit offer til Mithras. Og slik meiner nokre at tradisjonen om juletreet kan ha oppstått.

Eit av temaene for festlighetene var opphevelsen av den normale samfunnsordenen. Sidan ein meinte at den første skapelsen var orden som blei skapt av kaos, blei skapelsen hedra ved at uorden og kaos skulle regjera i ein dag før orden kunne venda tilbake. Då bytte mesteren og slaven rollar, og en liksomkonge blei krona i staden for den verkelige kongen.

ANDRE SOLSNUFESTAR: I dei fleste antikke kulturar hadde ein liknande feiringar på årets mørkaste dag, sidan den markerte at sola vart gjenfødt og lyset vant over mørket. Egyptarane hadde ein festival på tolv dager då dei dekorerte med grønt og brukte palmer med 12 skudd som symbol på det gamle året. Dei egyptiske og persiske tradisjonane smelta saman i antikkens Roma i Saturnaliene. Romarane utveksla gaver, festa og dekorerte heimane sine i grønt. På denne tida skulle det ikke krigast, og akkurat som i persia blei forholdet mellom høg og lav bytta om. Det var også maskerader og alle slags forlystelser.

Ein annan romersk festvial var dedikert til Sol Invictus – den uovervinnelige Sol, og blei feira den 25 desember. Seinere blei denne dagen valgt til å være fødselsdagen til Jesus. Dette er ikkje noko vi behøver å krangla om, sidan den Jesus som kristendommen feirar er ein mytologisert og symbolsk skapelse som ikkje har mykje med den historiske personen å gjera. Derfor er det ingenting i veien for å feira denne symbolske Jesus (som jo også blir kalla verdens lys) på denne dagen. I Roma var tittelen Sol Invictus tilkjent mange gudar, blant disse Mithras (Mithra , Mitra). Riktignok er det ikkje enighet om den romerske Mithras var ein ny gud, eller om han var ein videreutvikling av den persiske, men sannsynligheten for ein påvirkning derifrå er stor. 

Om ein skal peike ein stad der jula kjem frå, kan ein altså godt peika på Iran. Derfor helsar eg alle i dag: God Shabe Yalda – God solsnu!

fredag 19. april 2013

Jakten på den VIRKELIGE Jesus


Dette er ingen gromtale, for eg kjente ikkje til den nye boka for fjortisar, "Jakten på den VIRKELIGE Jesus" før eg tilfeldigvis havna på et foredrag med forfattaren Per-Bjarne Ravnå på Logen i Bergen. Då fant eg ut at både han og boka fortente ein (god) omtale.

Strengt talt burde det vel vore ein fjortis som anmelde denne boka, men eg prøver meg no likevel: Eg har tidligare skrive ein såkalt Gromtale (fordi eg kjenner forfattarane) av boka Shit happens, og denne boka har fleire likhetspunkter med Ravnå sin Jesus-bok. Ikkje bare fordi den er tiltenkt unge lesarar og handlar om tru og livssyn. Men viktigare er at dei begge er skrivne av forfattarar som er ærlige og opne til sinns og som ikkje prøver å prakka sitt livssyn på lesaren. Eg veit ikkje ka ein eventuelt skulle lagt i begrepet nøytral eller "balansert" i religionsfeltet, så derfor kan eg ikkje bruka dei orda, men eg meiner at boka forklarar på ein fortjenstfull saklig måte kva som er status for Jesus-forskinga, og kor grensene går mellom vitskap og tru.

Sann tru og usann historie

Utgangspunktet for ein historieforskar er å bruka vitskapens metodar. Og i ein vitenskapelig framstilling har overnaturlige hendelsar ingen plass. Det betyr ikkje at det ikkje er mulig å tru på at Jesus vekte opp dei døde, det betyr bare at det ikkje kan brukast i ein historisk framstilling. Vi har ingen erfaring med folk som kan gå på vatnet eller å vekkja opp døde. Derfor er slike hendelsar veldig usannsynlige. Og det å forska i 2000 år gammal historie handlar mykje om sannsynligheter. Ravnå set opp dei mest sannsynlige hendelsane basert på dei tilgjengelige kjeldene. Og ofte stemmer ikkje det han finn overens med det som kristendommen hevdar. Ravnå seier at fleire historier er dikta opp, og må etter moderne historikarar sin oppfatning oppfattast som usanne. Og akkurat her er det at Ravnå er det eg vil kalla i overkant raus. Han skriv nemlig at "sannsynligheten er likevel stor for at evangelistene har diktet dem opp for å vise noe som etter deres mening var helt sant - nemlig at Jesus var Messias". Han kallar dette for religiøse sannheter..

Et eksempel

Ein av historiane som ryk ut under forskarens undersøkjing er den om Jesus sin fødsel. "Juleevangeliet står ikke til å berge" sa Ravnå på møtet. Han seier at det er usannsynlig at Jesus vart fødd i Betlehem. "Fortellingene stemmer hverken med hverandre eller med de historiske kunnskapene vi har om forholdene i Palestina på denne tiden.", skriv han. Lukas fortel at det vart halden ei folketelling. Denne vart halden i året 6 e.Kr. Men Matteus fortel at dette skal ha skjedd mens Kong Herodes regjerte. Problemet er at han døydde i år 4 f.kr. Det er altså umulig at både Lukas og Matteus kan ha rett. Det er dessuten usannsynlig at Josef skal ha reist frå Nasaret til Betlehem, fordi folketelljinga vart arrangert for å fastleggja skattane, og hvis Josef vart registert i Betlehem, så ville byen måtta skatta for høgt. Historien til Matteus er også tvilsom, meiner Ravnå, fordi der står det at Herodes drepte alle nyfødde gutebarn, fordi ingen andre kjelder nevner dette.* Han meiner derfor at fødestaden til Jesus vart lagt til Betlehem fordi det passa betre med spådommane om Messias.

Kjelder

Det som Ravnå skriv om Jesus er interessant. Men for meg er det minst like interessant det han skriv om kjeldene. Dei viktigaste kjeldene er Paulus, dei fire evangelia, det apokryfe Thomasevangeliet, i tillegg til den jødiske skribenten Josefus. Dei fem evangelia er dei mest interessant, meiner Ravnå. Men problemet er at dei er skrivne ganske lenge etter at Jesus levde. Markusevangeliet som er det eldste ein har nokonlunde sikker datering på, blir antatt å vera skrive rundt år 70 e.Kr. Evangelia er derfor ikkje så pålitelige. Men dei er sett saman av tekstar som er eldre. Evangelia har nemlig tatt tekstar dels frå kvaradre og dels frå eldre kjelder, og oppgaven for ein historikar blir då å samanlikna evangelia og prøva å finna ut kor dei ulike tekst-delene stammar frå. Hvis ein så klarer å finna uavhengige kjelder til samme historie, så står den ganske sterkt. Men ofte er det vanskelig. Dei tre evangelia som kallast dei synoptiske evangelia () Markus, Matteus og Lukas er veldig like, og det er fordi mange av historiane hos Matteus og Lukas er henta frå Markus. I slike tilfelle blir dei rekna som ein kjeldetradisjon.

Men Matteus og Lukas har også mykje felles kjeldestoff som ikkje står i Markusevangeliet. Det tyder på, skriv Ravnå, at dei har hentar materialet sitt frå ei skriftlig kjelde som begge har hatt tilgang til. Bibelforskarar har gitt denne hypotetiske kjelda navnet Q, og mange meiner at den må ha vore skrive på 50 talet e.Kr. Enkelte av Jesusorda fins også i Thomasevangeliet, og det kan bety at disse to tekstane er basert på ei felles kjelde som er endå eldre, og i såfall må den ha vore nedskriven ganske rett etter Jesus døydde.

Den sannsylige historien

Ein Jesusforskar må altså ikkje bare søkja etter dei eldste kjeldene, men også etter uavhengige kjelder. I tillegg må ein sjekka korleis det stemmer med det ein elles veit om livet i Gallilea på Jesu tid. Med dette som utgangspunkt, diskuterer Ravnå ein del sentrale tema som angår livet til Jesus og Jesusforskinga. Han skriv om mirakela, Jesus sitt budskap, påsken i Jerusalem og oppstandelsen. Så veldig mykje kan det ikkje seiast om Jesus, til det er kjeldene for sparsomme.

Men Ravnå sin historiske Jesus er omtrent som dette: Etter alt å dømma vart Jesus fødd og vaks opp i Nasaret. Mora var Maria og faren var Josef. Han hadde søsken, Han reiste til Kapernaum og vart tilhengjar av Døyparen Johannes, men var ikkje asketisk som han. Men så vart det muligens uenige og skilde lag. Jesus vart då ein religiøs ledar for sin eiga gruppe. Han var ein slags healer, og folk trudde at han dreiv ut vonde ånder. Kanskje vart han også oppfattta som ein magikar. I tillegg preika han guds rike på jord og at meinte at Gud kunne blanda seg direkte inn i historien. Han fekk mange disiplar. Ei av desse var Maria Magdalena som han kanskje vart kjærest med. Disiplane var kledd som tiggarar og reiste rundt og . Han vart ikkje oppfatta av folk flest som ein messisas, men disiplane gjorde det Sannsynligvis har han vore i tempelet i Jerusalem fleire gonger i påskehøgtida, men den siste gongen gjekk det gale. Då oppsto det rykter om at han var Messias, og den romerske provinsforvaltaren Pontius Pilatus og den jødiske ypperstepresten Kaifas, som hannde ansvaret for tempelet, ville statuera eit eksempel. Sannsynligvis har dei forstått at han var heilt harmlaus. Dei kjente antagelig til han frå før og visste at han ikkje hadde oppfordra folk til å tru at han var noko Israels konge. Men dei ville likevel kvela eit evt. opprør i fødselen, fordi det var ustabile forhold og folket var lette å hissa til opprør. Jesus vart derfor korsfesta og antagelig vart han deretter kasta på ein søppelhaug.

Siste ord er selvfølgelig ikkje sagt i debatten om Jesus sitt liv. Men det som er så fint med denne boka er at den gir deg lyst til å forska vidare på egen hånd. Ravnå proklamerer ingen evige sannheter, men poengterer at du som lesar bør gjera deg opp dine egne meiningar. Han trampar heller ikkje midt inn i trua til folk, men held seg til det han som historikar kan uttala seg om. Slik sett er boka hans eit ypperlig utgangspunkt for dei som lurer, og eit fint supplement både til tradisjonelle Jesusbøker, som stort sett har ei kristen tru som utgangspunkt, og til dei mange nye Jesusbøkene som ofte er forholdsvis spekulative og lite etterrettelige. Sjølv om boka er tiltenkt ungdommar, så går den godt an å lesa for vaksne.
Herved anbefalt!

Fakta

Per-Bjarne Ravnå vant forlaget Mangschous fagbokkonkurranse. Han er historikar med doktorgrad innan antikkens historie. Han arbeider som oppdragshistorikar og underviser ved universitet og høyskular. I 2006 ga han ut boka Gresk og romersk politisk historie til bruk ved historiestudiet.ISBN 978-82-91948-51-5

* Jøden Flavius nevner det ikkje og han var ganske kritisk til Herodes, så han ville nok ha tatt det med om det var kjent.

tirsdag 28. august 2012

Kristninga av Romerriket


I dei første hundre åra etter Kristus opplevde kristendommen ein formidabel vekst, og spredde seg over heile romerriket. Kva var årsaken til denne veksten? Det kristne svaret er dels det religiøse budskapet og dels at kristendommen bygde eit nytt samfunn. Men boka Christianizing the Roman Empire A.D 100-400 tyder på at det var heilt andre faktorar som var avgjerande. Dette er ei svært lesverdig bok skriven av professor Emeritus i historie ved Yale University, Ramsay MacMullen. Hans konklusjon er at det var økonomiske og andre verslige årsaker til kristendommens suksess, for eksempel vold.

Førkristen religion.

MacMullan bruker ordet pagan, som eg overset med hedning i betydningen "ikkje-kristen". Med det meinest både ateistar og dei som praktiserer andre religionar og mysteriekultar. Den romersk-hellenske gudeverda var hedensk. Den besto av ein salig blanding av dei greske og romerske gudane, og andre gudar som var importert austfrå, samt den jødiske Jahve. Likevel var det var fred i denne himmelen. Ein setning som ofte går igjen i beskrivelsane er at dei hedenske gudane var ikkje misunnelige på kvarandre, dvs det var religiøs toleranse. Ingen religion gjorde krav på monopol, og ingen gud påsto at han var den einaste. Det var heller ingen forpliktelsar og ingen bindingstid oppover. Folk shoppa rundt og deltok snart i den eine mysteriekulten, snart den andre. Dei ofra til den eller dei gudane dei trudde kunne hjelpa dei. Hedensk religion var altså det vi kan kalla bruksreligion. MacMullan seier at det heile framstår som ganske "svampete, formlaust og lett gjennomtrengbart". Men kva skjedde då den nye kristne guden dukka opp?

Forholdet mellom kristne og hedningar

I seg sjølv møtte nok ikkje tanken om ein ny gud og ein ny kult særlig motstand. Det meste av innhaldet i den nye religionen var då også ganske familiært slik som forestillingen om ein gud i menneskelig skikkelse. I denne perioden var det mange "gudemenn" som vart dyrka. (sjå postane "Dionysos på korset", "Jesus som Mithras-kopi" og "Jesusmysteriene" for meir om dette) Ideen om eit liv etter døden var kjent frå Hellas, og heller ikkje monoteismen var ny. Rettnok ville mange hevda at gjenoppstandelse i kjøtt og blod var ein motbydelig tanke, men i sum var det ikkje mykje som skilde kristendommen frå andre trusretningar. MacMullen seier at "For ikkje-kristne var det hverken kyrkja sin liturgi, moral, monoteisme eller indre organisering som framsto som særlig ulikt andre menneskers [praksis] eller kritikkverdig". Men det store skiljet var tanken om at den store guden var i krig med alle andre gudar. Og dette var ei kjelde til konflikt mellom dei kristne og dei andre. For hedningane sin del ville ikkje dette vore eit problem. Dei fleste virka heller uinteresserte i kva andre trudde. Det ser ut til at dei var mest interesserte i praksis og ville også ha vore uvitande om korleis dei kristne tenkte om guden sin. Men når enkelte kristne offentlig fornekta dei andre gudanes eksistens og sa at dei ikkje skulle dyrkast, måtte dette skapa trøbbel. Sllikt snakk vekte motstand og vart sett på som ugudelig og ateistisk. Etterkvart trekte derfor dei kristne seg tilbake og unngjekk oppmerksomhet. Dei held seg for seg sjølv og deltok lite i det offisielle livet, og det var gjensidig mistenksomhet mellom dei to gruppene.

Korleis vart hedningane omvendte?

Det å gå over til motparten var altså ikkje ein lettvint beslutning. Men likevel gjorde mange det. Korfor? Ingen ting tyder på at det ein kunne få ein rikare følelsesmessig eller åndelige opplevelse i den kristne kyrkja enn i det hedenske tempelet "Hvis noko, så ser det ut til at tilgjengelig tekstmateriale tyder på det motsette" seier MacMullen. Kristne forfattarar viser for det meste til to grunnar for omvendelse, enten den lærde som blir omvendt av et logisk resonnement og den ulærde som blir overvelda av Guds storhet i form av underverk. Men dei lærde var ingen stor gruppe, og mange av dei hadde stor motvilje mot kristendommen i starten. Altså står vi gjen med underverk og massekonvertering som den mest sannsynlige måten å vinna folk over til kristendommen i den første perioden.

Evangelia framstiller Jesus som ein mirakelmann, og dei kristne forkynnarane fekk i stand liknande under. Sjuke vart lega og dei dreiv demonar ut av folk. For mennesker i det romerske imperiet ville ikkje det vera problematisk. For dei var mirakel ikkje noko å diskutera, og slike historier om mirakel var til glede og håp. Problemet er at det var like mange ikkje-kristne mirakelmenn som vart like mykje trudd på som dei kristne. Korleis kan det då ha seg at kristendommen auka så sterkt? MacMullen kjem med eit logisk resonnement som virkar overbevisande: Tenk deg hundre hedningar som står overfor like overtydande mirakelmenn, den eine kristen og den andre ikkje. Kvar av disse vil då kanskje vinna femti nye truande til seg. Men i netto blir det då femti færre hedningar fordi mens den eine gruppa bare ville ha fått ein ny gud i sin gudeverd, så ville dei nye kristne ha avsverga dei gamle gudane.

Dette er ein faktor som tippar balansen i kristendomens favør. Det kan virka som at det er enkelt for ein monoteistisk og monopolistisk religion å vinna innpass i eit samfunn som er polyteistisk og tolarant. For egen rekning legg eg til at truslar om evig pine i helvete for dei som fell frå betyr ein kristendommen sikkert var mykje vanskeligare å komma seg ut av enn hedendommen. Dessuten hadde kristendommen også ein tradisjon med seg frå jødedommen som var unik, nemlig at dei truande forplikta seg til å forkynna den nye trua og vinna nye truande.

Etter 312


Men sjølv om det var et betydelig antal som konverterte til kristendommen var det først når Konstantin konverterte til kristendommen at det vart fart i sakene! I rollen som religionens beskyttar skulle han og hans etterkommarar komma til å få enorme konsekvensar, både direkte og indirekte. I Roma og mange andre byar bygde han eit stort antal kyrkjer, han fritok kyrkjeland frå beskatning, og sette i verk et system for å gi gaver til kyrkjene. Som kristen kunne du, hvis du ellers hadde dei rette kontaktane, stille deg i kø for å motta konfiskert eigedom. Du vart også foretrekt til stillingar i det militære og i det offisielle. Disse og andre økonomiske privilegier gjorde at det vart lønnsomt å vera kristent, og antalet kristne frå eliten auka. Dette i sin tur gjorde også at den kristne kyrkja auka sin prestisje slik at det var lettare å få andre til å konvertera. Det er jo eit åpent spørsmål kor kristne disse nye "medlemmene" egentlig var. Men som Augustin sa "om dei er falske er ikkje for oss men for Gud å dømma." Dessuten var folk flest ikkje så opptatt av teologien men av praksisen. Slik sett kan det rettferdiggjera ei romslig teljing av konvertittane.

Tvangskristning

Mirakel og pengar gjorde altså sitt til kristninga av romarriket. Men dette var ikkje alt. Den kristne religionen hadde ikkje nådd slike høgder uten ein annan faktor for å overbevisa folk om dens storhet: vold. Dette er det MacMullen beskriv som "essensielt" for å nå "the final solution". Og Konstantin var den som starta dette. MacMullen seier at "imperiet hadde aldri før hatt ein mann så hengitt til blodtørstig vold som Konstantin på trona." Han ville helst utsletta hedningane fullstendig, men sidan han ikkje hadde dei nødvendige middel, så måtte han nøya seg med å rana tempela deira.

Frå Konstantin og seinare keisarar kom det no ei rekkje nye lover som innskrenka hedningane sin religionsutøvelse. (sjå liste over tiltak) Men loven betydde egentlig mindre. Det var ingen politi eller politiske organ som kunne sjå til at loven vart fulgt, men det var meir ein offentliggjering av hedningane sin status som fritt vilt. MacMullen liknar det med ein slags jaktllisens på ikkje-kristne. Volden kom derfor både ovanfrå og nedanfrå. Men effekten var likevel den samme. MacMullen meiner at Gaza er eit godt eksempel på kva som skjedde. Der vart alle tempela rivne ned og byen vart renska for all slags tru bortsett frå den kristne. Dei mest hardhuda motstandarane vart bundne og sendt bort til provinshovudstaden der dei var torturert og drepte i stort antal.

Slik straffa det nye kristne romerriket hardt alle som ikkje fulgte den offisielle trusretninga. Dette galdt altså ikkje bare hedensk tru, men også kjetterske variantar innan kristendommen sjølv som feks. arianismen.Og både biskopar og keisarar deltok villig. Augustin sa til sin menighet at "at all hedensk overtru skulle utryddast er det Gud vil, Gud kommanderer, Gud proklamerer!" Disse orda skal ha vakt "vill applaus"! I 407 kom det så eit dekret frå Roma som sa at "Hvis det fremdeles står bilder i deira tempel og heilagdomar, så skal dei rivast laus frå fundamentet ...dei bygningane som står i byar skal givast over til offenlig bruk. Alter skal ødeleggjast alle stader" No var det altså ikkje lenger nok å forby hedensk praksis. No skulle alt utryddast. I år 407 kan vi derfor sei at hedenskapen til slutt vart totalforbudt og at ein statsreligion hadde oppstått.

søndag 13. februar 2011

Jesus som Mithras-kopi

I året 304, bare 17 år før keisar Konstantin gjorde kristendomen til statsreligion i Roma, vart guden Mithras erklært for "imperiets beskyttar". Mithras var tilfeldigvis fødd den 25 desember, heldt seg med 12 disiplar og døpte folk som innvielse i religionen. Han innførte nattverd med brød og ein rusdrikk og han skal komma tilbake for å dømma levande og døde. Men dette er jo kjent stoff. Er det slik at Jesus bare er ein kopi av Mithras? Er kristendomen rett og slett ein vidareutvikling av Mithraismen?

Så fast eit fjell

Den romersk-katolske kyrkja har gjennom heile historien sin sagt at den er bygd på fjell, dvs at Peter var den første paven i Roma og at alle dei andre er pavane er hans etterfølgjarar. Den hevdar også at Peterskyrkja er bygd over Peters grav. Men kor fast er dette fjellet?

torsdag 27. januar 2011

Mariamyten

Vi såg i forrige bloggpost at modergudinna ikkje let seg fjerna så lett frå den hebraiske religionen. Ho dukka opp igjen i ulike skikkelsar opp gjennom historien, som for eksempel Asherah, Astarte og Anath. Og no skal vi sjå at det ikkje er så lett å bli kvitt ho i kristendommen heller. I den hedenske religionen var det mange gudinner som likna dei hebraiske, men då kristendommen kom, vart jo alle dei hedenske gudane fortrengt, også dei kvinnelige. Men modergudinna kom tilbake, denne gong som Jomfru Maria.
Dette er altså nok ein bit av historien om modergudinnens tilbakekomst, som eg har skrive om mange gonger før. For meir om dette, sjå tidligare postar.

Den hebraiske gudinna

Eg må innrømma at eg har tenkt på, og skrive om judaismen som ein patriarkalsk og monoteistisk religion der manneguden Jahve er heilt einerådande. Men etter å ha lest boka til Raphael Patai, The Hebrew Goddess, så bør eg nok moderera denne framstillinga. Han fortel nemlig at kvinneguden har fulgt jødane opp gjennom historien, og at ein fremdeles i dag kan sjå spor etter henne bak kulissane. Boka til Patai er ein grundig og skolert gjennomgang av dette temaet. Eg har ikkje tenkt å skriva nokon kritikk av boka, men tar opp ein del trådar som er relevant for min diskusjon om kor det vart av modergudinna: